Lang og rik seterhistorie
Leksvik i Indre Fosen kommune har en lang og rik seterhistorie å fortelle. Bruken av setrene opp i gjennom tida har har variert med utviklinga av samfunnet forøvrig.
200 seterplasser
I en folketelling i 1520/21 skal det ha vært 19 husstander i Leksvik, mens det i 1723 var registrert 90 gårder. Av disse hadde 50 setre. Det er funnet spor etter ca 200 seterplasser i tidligere Leksvik kommune. De mange registrerte seterplassene viser at det også etter den tid må ha vært en rivende utvikling i seterdrifta.
Etter hvert ble alle ledige seterplasser oppfylt og det utviklet seg en utbredd praksis med kjøp og salg av seterrettigheter. På 1800-tallet utviklet husmannsvesnet seg og mange husmenn fikk etablert seg i gårdens område med seter. Forutsetningen for seter var at man hadde markeslette, noe som førte med seg en utstrakt handel med markesletter.
Tredje største seterbygda
Fra midt på 1800-tallet grep emigreringa til Amerika om seg, noe som førte til nedgang i jordbruket og i seterdrifta. Innvandringsstopp i Amerika på 1920-tallet og nedgangstider i 1930-årene førte til oppsving i jordbruket og seterdrifta igjen. Geitholdet tok seg sterkt opp i denne perioden og var medvirkende til økningen av setre i bruk. Geithold og ysting av geitost for salg i trondheim toppet seg under andre verdenskrig. Mange setre ble på denne tida leid ut til trondhjemmere. Først på 1950-tallet var Leksvik den tredje største geitbygda i Norge.
Strømmen kom til bygda i 1957, og med den kom industrialiseringa. Arbeidskraft ble mangelvare i jordbruket og seterdrift uten strøm tungvindt. Rundt 1970 måtte melka på tank og hentes av melkebil. Dette førte til at seterdrift i tradisjonell forstand stort sett opphørte. Noen få drev lengre, og det ble etablert to fellessetre.
Oppblomstring av seterdrift
Seterdrifta har hatt en oppblomstring igjen sist på 2000-tallet. Dette er et resultat av en nasjonal satsing for å ta vare på kulturlandskapet, bebyggelsen på setertoftene, seterkulturen og setertradisjonene.
Livet på setra
På 1800-tallet var gjeterne unger helt ned i 7-8 årsalderen. De skulle se etter at husdyra ikke gikk inn på andre sine slåtte- eller beitemarker, og de skulle passe dyrene for rovdyr som bjørn, gaupe og ulv. Klær, sko og mat var det dårlig med. Nista besto ofte av en grøtklatt og spekesild. Når potet ble vanlig, kunne nista være ei potetkake eller to.
Tidlig på 1900-tallet ble det gitt tilskudd til seterveier for hest, noe som førte med seg utstrakt veibygging. På første halvdel av 1900-tallet ble setertoftene oftest slått og lagt i høybu. På skareføre på seinvinteren når bonden hadde tid og føret tillot det ble høyet kjørt hjem til gården.
Flere generasjoner
Da setringa var mest utbredt var det folksomt på setrene. Det var vanlig med flere generasjoner i arbeid på setrene. Den elste generasjonen stod for melking, foredling og matlaging. Neste generasjon for imellom gården og setran og gjorde slåttearbeid og den yngste generasjonen hjalp til som gjetere og med slåttearbeid og setringa. Tid for sosiale aktiviteter og festligheter ble det også en gang i blant i helgene. Det var ofte besøk fra andre setre, fra famile, fra bygda og fra byfolk.
Før, under og like etter andre verdenskrig var det ofte byfolk på setrene både i påsken og på sommerstid. Disse leide setrene, arbeidet på dem eller besøkte dem.
Kilder: De fleste opplysningene er hentet fra bygdeboka «Seterplasser i Leksvik bygdeallmenning» skrevet av Bjørn Karlstad.